Første måneden

Av Bård Solås – Sosiologistudent IMG_0315 (2)

Dette innlegget er det første av flere som vil ta for seg ulike aspekter av utvekslingen min hittil. Denne delen vil ta for seg den første uken min i havnebyen Antalya hvor jeg gjorde lite skolerelatert arbeid. Andre delen bli en skildring av studentlivet her og muligens en egen del  som tar for seg selve opplegget ved Universitetet mitt her i Izmir. Jeg har også skildret de vurderingene jeg tok før jeg reiste på utveksling i ett innlegg i Studvest http://www.studvest.no/utradisjonell-utveksling/]

 

IMG_0415Del 1 – Tyrkia som Turist

Hittil elsker jeg Tyrkia. Hver eneste person har tatt godt i mot meg, og alle er villige til å hjelpe, noe jeg fikk erfare i løpet av min første uke i landet som ble tilbrakt i havnebyen Antalya. Det nærmeste du kommer en skandinavisk koloni i disse dager, så da var det ikke overraskende at 1 av 2 mulige flyaltanrnativer ville ta meg til denne middelhavsperlen. Etter ankomst, enda rystet etter en taxitur som nådde toppfarter man forbinder med den tyske Autobanen fremfor kronglete grusveier gjennom tettbygde strøk – kunne jeg sjekke inn på hostellet der jeg skulle bo. Stedet hadde sjarm og var drevet av en svært vennelig lokal familie som ville hjelpe meg til tross for at de ikke kunne ett kvekk engelsk, og mitt vokabular på tyrkisk holdt kun til en rullekebab klokken to på natten i Bergens gater. Etter mye vifting med armer og risting på hodet hadde jeg sjekket inn og kunne ta min første tur mellom gatene. Jeg var ummidelbart forelsket, gamblebyen jeg oppholdt meg i var omgitt av høye slottvegger etter ett gammelt kystfort som var plassert der, flere høye tårn – mange hundre år gamle – strakte seg opp og fungerte som gammeldags pekere i en tid før googlemaps. Som en dum turist måtte jeg selvfølgelig stoppe å snakke med en hver person som sa noe til meg. Etter å ha tilsynelatende knust hjertet på flere kjøpsmenn langs min vei skulle en av disse samtalene lønne seg.

IMG_0432Jeg stoppet opp foran teppebutikken dere kan se til venste. Teppehandleren Bayram som tok i mot meg var svært vennelig og var intressert i å snakke med meg lenge etter at jeg forklarte at jeg ikke hadde plass eller penger til noen av de intrikate silketeppene som dekket veggene der. Han var bare glad for å ha noen å snakke med, og jeg sørget for å ta turen innom ett par timer hver dag i løpet av uken jeg oppholdt meg i Antalya for å drikke te og høre ham fortelle meg alt om Tyrkia og tepper. Det viste seg nemlig at han hadde en mastergrad fra samme universitetet som jeg var på vei til. Medarbeiderne og lokalbefolkning ble raskt intresserte i nordmannen som hadde slått seg ned utenfor teppebutikken hver dag, og hver dag fikk jeg snakket med nye personer. Gjestfriheten manglet det ikke på. Etter en uke i Antalya hvor jeg nå hadde mange gode venner forsatte endelig reisen til Izmir. Jeg var ikke lei av Antalya, byen hadde enda mye å vise meg, men jeg var altfor ivrig på å finne ut hva millionbyen Izmir kunne tilby! For å komme meg der måtte jeg først gjennomgå en 11-timer lang busstur. Bussen jeg tok var Turkish Airlines sitt svar på ett fly uten vinger. Setene hadde nettbrett innebygd inn i stolryggen, og mannskapet kom forbi med mat og drikke underveis, noe som var en dårlig ide da bussen ikke hadde toalett og kun stoppet hver 2 time..

Nettbrettet kom godt i bruk da det ble klart at Ali, den første personen jeg skulle dele reisefølge med, ikke kunne ett ord engelsk han heller. Takket være nettbrettet og tilgang til Google translate hadde vi en 6 timer lang samtale med mye gestulering og latter over de noe komiske oversettelsene vi kom over. De siste 5 timene av turen delte jeg med en koselig eldre mann fra Istanbul som snakket bedre engelsk og hadde bedre ord enn visse amerikanIMG_0298ske presidentkanidater vi har i år. Han kunne roe meg ned da bussen ble stoppet i politikontroll, for til tross for at  situasjoen i Tyrkia har roet seg drastisk ser vi forsatt spor etter det som for noen månder siden kunne ha holdt meg hjemme i Norge. Vel framme i Izmir var jeg noe usikker på hvor jeg skulle gå, ikke kunne jeg tyrkisk og klokken var to på natten, så jeg tilbrakte ett minutt utenfor bussen til å fundere på mitt neste sjakktrekk da den vennlige gamle mannen, vel vitende at bussen hans dro om få minutter, skyndtet seg ut av bussen tok meg i armen og dro meg bort til nærmeste taxibuss, ropte noen ord til føreren, gav meg ett klapp på skulderen og ønsket meg lykke til før han jogget sprekt tilbake til bussen sin. Med det var jeg på vei til Izmir.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *