Portugal – Noen erfaringer med å ta timer på et tredjespråk

Hei, mitt navn er Maia Jacobsen og studerer sammenliknende politikk på UiB. Nå har jeg altså vært litt over to måneder i Portugal og på universitetet mitt i Lisboa, og tenkte at jeg skulle skrive litt om noen av erfaringene mine frem til nå med det å bruke et tredjespråk på universitetet…

Først må jeg så at jeg riktignok har bodd her tidligere og gikk på portugisisk kurs da, så sånn sett er jeg litt heldigere stilt enn de som nettopp har blitt introdusert med språket. Men det betyr allikevel ikke at det ikke har vært utfordringer, altså.

Til sammen tar jeg fem fag her, og siden jeg faktisk også skal lære noe faglig og ikke bare språk har jeg endt opp med tre på engelsk, og to på portugisisk. Grunnen til at jeg ville ta noen fag på portugisisk er mest fordi jeg tenkte at det ville tvinge meg til å bruke språket mer, og dermed lære mye, mye mer. Men det var også fordi jeg tenkte at når man er på Erasmus møter man utrolig mange mennesker fra ulike land, som er kjempe gøy og spennende, men det er mye vanskeligere å møte lokale fordi de ofte ikke deltar på de samme arrangementene og sånn. Jeg hadde virkelig lyst til å bli kjent med flere portugisere for jeg tenkte at da lærer man mye mer om kulturen fra innsiden og det er mye lettere å få vite om kule steder å gå eller ting som skjer i byen. Jeg så for meg å typ bli med på en typisk portugisisk familielunsj på søndager eller lignende. Jeg personlig syns at sånne opplevelser som er så spesifikke fra ulike steder er ekstra, ekstra givende og gode minner å ta med seg videre.

Det første faget jeg hadde på portugisisk er politisk historie, hvor jeg og en gutt fra Timor er de eneste utlendingene. I Portugal har de tre timer lange timer, og mindre studenter i hver klasse enn det vi er vant til fra Norge. Istedenfor å samle alle studentene som tar samme fag, har de delt studentene opp i mindre grupper. Det gjør naturligvis at det er et sterkt samhold mellom studentene og at de kjenner hverandre veldig godt, så jeg var utrolig nervøs i min første time da jeg ikke kjente noen og det var så tydelig at alle kjente hverandre. Men min første opplevelse var veldig positiv for jeg ble tatt så godt imot og alle var kjempe nysgjerrige på meg, på Norge og positive til at jeg kunne og ville lære språket deres. I første time la de meg til på klassens facebook-side og jeg ble invitert til bursdagsfest til en jente i klassen. Min andre time er sosiologisk teori. Studentene der var også inkluderende, men kanskje ikke like mye. Men så inkluderende som de var i den første klassen kan man vel ikke forvente at alle er heller.
Sosiologisk teori er nok det vanskeligste faget, for vi leser tekster av klassiske teoretikere og diskuterer abstrakte idéer, men det er utrolig gøy å se hvor mye jeg føler at jeg har utviklet språkkunnskapene mine på disse to månedene. De første timene var det veldig vanskelig å følge alt foreleseren snakket om, men nå opplever jeg å få med meg kanskje 90%. Jeg tør også å ta mer muntlig del i timene, og plutselig virker det å være aktiv i de engelske timene som det enkleste i verden.

Den kanskje mest utfordrende opplevelsen frem til nå var å holde presentasjon på portugisisk som en del av obligatorisk vurderingsgrunnlag. Jeg jobbet i gruppe sammen med en av jentene i klassen og holdt presentasjonen sammen med henne. Jeg var veldig nervøs fordi jeg visste at språkkunnskapene mine gjorde at jeg ikke kunne holde en like god presentasjon som jeg hadde ønsket eller som jeg hadde fått til på norsk, og det gjør at man føler seg veldig sårbar. Ikke bare må man tenke på at innholdet skal være bra, men man blir redd for å gjøre masse språklige feil som gjør at klassen ikke forstår innholdet like godt. Heldigvis var foreleseren min veldig støttende, og sa for eksempel kommentarer underveis som «Maia, det går kjempe bra, men du må prøve å snakke litt roligere». Det gikk heldigvis bra, men jeg følte meg veldig sårbar, nesten som om jeg skulle vært naken foran hele klassen. Ok, det er kanskje å overdrive, men det var en veldig ubehagelig følelse. Etterpå forventet jeg å føle meg lettet og stolt, men vet du, det skjedde faktisk ikke. Jeg gikk hjem og kjente meg utmattet og nesten litt trist, og da jeg kom hjem og snakket med min romkamerat om hvordan det hadde gått begynte jeg faktisk å gråte. Reaksjonen kom helt uventet på meg, og jeg kan ikke helt forklare hvor de sterke følelsene kom fra ettersom det var jo bare en liten presentasjon, og i Norge hadde jeg ikke kjent meg så stresset i det hele tatt. Men grunnen til at jeg forteller om det er fordi det faktisk er helt normalt å av og til kjenne på plutselige negative følelser, å kjenne seg alene, som en outsider og sårbar når man utsetter seg for den type utfordringer, som i Norge kan virke små, men som i utlandet kan virke mye større. De positive følelsene kom riktignok etter hvert, og jeg kjente at jeg ble utrolig stolt for at jeg hadde utsatt meg for en situasjon som brakte frem slike følelser hos meg, for det er absolutt sånne ting man lærer mest av og vokser av som person.

Mine klassekamerater var også veldig støttende, og senere på dagen drog jeg på fest til en i klassen og møtte familien hans og vi fikk servert kjempe god portugisisk mat, og midt mellom tanter og onkler og ulike klassekamerater kjente jeg at det var akkurat dette jeg var ute etter å oppleve og at det var verdt alle negative følelser underveis. Så, det jeg vil si til dere som leser dette innlegget: utfordre dere masse på utveksling, gjør ting som skremmer deg litt, for du får så mye igjen for det. Lær språket der du er og prøv å få tilgang til lokale. Det er så utrolig verdt det!

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *